Marits opplevelse som mor:

Plutselig sto jeg i noe uhåndterbart. Noe jeg ikke mestret

Marit Gulbrandsen forteller om hvordan hun som mor har opplevd møtet med Klokkergård.

Av: Marit Guldbrandsen

Når du møter Klokkergård for første gang er du som regel på felgen. Du er redd, utslitt og i følelsesmessig ubalanse. Men likevel full av håp. For håpet er det siste som forlater oss.

Pandoras eske er en kjent fortelling fra gresk mytologi. Den forteller hvordan Zevs straffet menneskene etter at Promethes stjal gudenes ild. Derfor skapte han en kvinne som åpnet esken og ut strømmet sykdom og lidelser. Bare håpet ble igjen på bunnen.

Nødvendigheten av et sted som Klokkergård hadde jeg tidligere knapt tenkt på. Jeg visste vel ikke at stedet eksisterte. Hadde jeg visst, så hadde det vel ikke angått oss og vårt liv. Men så sto jeg plutselig oppe i noe uhåndterbart. Noe jeg ikke mestret. Noe med et mulig fatalt utfall. Da var jeg veldig glad for at et profesjonelt sted som Klokkergård eksisterer.

Som stiftelse har Klokkergård gjennom sine erfaringer bygget opp stor kompetanse gjennom mange år. Vi har møtt et åpent hjem hvor bo- og levefellesskapet har gitt trygge rammer. Et sted hvor tillit og samarbeid blir ivaretatt. Her står ungdommen i fokus. De unges behov for omsorg, kjærlighet, bevisstgjøring og grenser er stiftelsens pedagogiske fundament – og de greier det!

Vi har også opplevd en skole som tilrettelegger individuelle løp som bidrar til utviklingsmuligheter med fokus på framtida.

Hverdagen på Klokkergård er mangefasettert. En blanding av korte, konkrete mål og lange strategier. Foruten husband, skuespill, sprangridning og dyrehold er det ganske naturlig å ta båtførerprøven, dykkersertifikat og bilsertifikat. Eller planlegge reiser i Norge og utland. Utfordringer og langsiktighet glir naturlig inn i hverdagen.

Vi har gjennom en lang periode vært ofte på helgebesøk, men også deltatt på arrangerte familiesammenkomster og seminarer i regi av Klokkergård. Utover ”hyggefaktoren” har vi opplevd sterke møter og sterke fortellinger. Andres liv og problemområder har skapt solidaritet, og det har oppstått fortrolighet og vennskap med andre foreldre.

Det er enkelte erfaringer i livet vi kanskje skulle ønske at vi ikke hadde. Men det er dessverre ikke bare solskinnsdager vi har i vår varetekt. Vi har blitt kvitt noen fordommer om oss selv og andre, men først og fremst truffet flotte unge mennesker som fikk en alt for tøff start i en vanskelig periode av livet.

Takk – vårt håp er innfridd. Det nytter!

PS! Til og med salamipølsa smaker best på Klokkergård.