Silje levde et ensomt liv i mørke:

Jeg hadde aldri klart meg uten. Klokkergård reddet livet mitt!

Da livet som tenåring blir snudd på hodet, og alle hjelpeapparater mener foreldre mine er for ressurssterke. Hva gjør jeg da?

Av: Silje

Jeg husker det så godt. Den første gangen hvor verden åpnet seg og jeg ble kjent med rusmiljøet. Jeg var 13 år og uredd på jakt etter nye venner og oppmerksomhet, etter en sju år lang kamp mot mobbing og utestengelse på barneskolen.

Bare noen få valg fikk fatale konsekvenser. Et år med hasjrøyking førte med seg en rekke psykiske problemer, for ikke å snakke om skoleproblemer. Jeg var involvert i slåsskamper, krangling, pengeproblemer, dop og politiet. Vennskap rundt hele Oslo og familieforhold gikk i grus. Bare fordi jeg tok noen valg.

De valgene førte meg til en treårs periode hvor jeg stort sett var rusa på hasj, piller, amfetamin og alkohol. Et ensomt liv i et mørke. En person jeg egentlig ikke ville være. Et liv i mørket som gjerne ville avsluttes. Et liv i skam, skyldfølelse, forakt og dårlig selvtillit. Hvem er det som vil ha et sånt liv? Jeg valgte det.

Mamma og pappa prøvde, sammen med BUP, å sende meg til flere institusjoner. Der ble jeg kastet ut etter en stund. Jeg måtte hjem, og endte på gata igjen. Hva nå? Møter hit og dit. Innlagt på psykiatrisk på Ullevål. Resultatet etter å ha vært innlagt i tre uker var at jeg ikke var “gærn”, men hadde rusrelatert angst og ADHD. Hva nå?

Barneverntjenesten så ikke problemet før langt ut i løpet. De satt inn en familieterapeut som vi skulle ha hjemme til alle mulige tider. Men det var jo ikke der problemet lå. Jeg måtte jo ha hjelp med misbruket mitt. Det var jo misbruket som gjorde at det ikke funket hjemme. Mamma hadde mange runder med barneverntjenesten. Helt til hun måtte slå hånda i bordet. Da hadde det gått tre år og jeg var 16. Jeg ble tatt for besittelse av narkotika. Da ble også en gammel sak jeg hadde, åpnet fordi jeg brøyt prøvetiden jeg hadde. Det var siste gang jeg var ruset. 7. januar 2006.

Den natten ble jeg sendt til BUS, barneverntjenesten i Oslo sin akuttplassering for barn og unge. Der var jeg en drøy måned før jeg ble kjørt til Elverum, plassert i en buss og kjørt på fjellet med mange skakkjørte ungdommer som meg selv. Noen vil kanskje kalle den turen på fjellet for avrusning, men de kalte det for «innkjøringsleir». Der måtte vi lære å snakke om oss selv, bli kjent med de andre og hjelpe til i fellesskapet. Den siste uka skulle vi ut på skitur i fem-seks dager. Fra telt til hytter. Etter mange kalde og slitsomme dager var vi ferdige, og i mål. Da skulle vi ned til Klokkergård. Noen av de ungdommene jeg var med ble spredt utover i landet da Klokkergård har mange avdelinger rundt om. Jeg skulle til avdeling Tunet, som ligger på Arneberg i Hedmark.

Jeg ville ikke være der. Men det hjalp jo lite. Jeg hadde fått en «dom» via fylkesnemnda om tvangsplassering i ett år. Det tar tid å jobbe med seg selv. Og det er vanskelig å dele alt. Jeg måtte jobbe i arbeidslag hvor vi hadde forskjellige oppgaver. Samtidig snakket vi om mitt liv, og mine valg. Etter hvert ble det en hyggelig rutine. Den dagen jeg ikke fikk være med på arbeidslag mer, ja, da var jeg faktisk trist.

Jeg jobbet med meg selv hver dag. Jeg snakket med psykolog. Og jeg hadde mye kontakt med familien. Jeg hadde aldri klart å bli rusfri uten mamma og pappa. De sto i det, til tross for at jeg var ganske fæl mot dem underveis. Jeg fikk en praksisplass, og et nytt nettverk. Jeg startet på skole, og fikk samtidig mer frihet som ungdom. Jeg likte livet jeg hadde «etablert» meg her oppe, og brøt all kontakt med de vennene jeg hadde i Oslo. Jeg fikk meg en kjæreste og jobbet meg oppover i systemets faseprogram. Jeg var også fast bestemt på at jeg ikke ville ruse meg mer. Jeg hadde fått innsikt i mitt eget liv, og forstått konsekvensene av mine handlinger.

Den dag i dag er jeg fortsatt sammen med kjæresten jeg traff under tiden på Klokkergård. Jeg har vært rusfri i 11 år, og aldri hatt en sprekk. Jeg har fast jobb og to flotte barn, samt en familie som står meg tett.

Uten hjelp fra Klokkergård hadde jeg aldri klart meg. De reddet livet mitt!