ArrowYellow
ArrowYellow
ArrowYellow

Skole og utdanning

Vår målsetting er at ungdommene skal oppleve mestring og ha engasjement i skolearbeidet. Skolens sentrale funksjon i ungdomstiden og tilpasningen til voksenlivet gjør at Klokkergård har stor oppmerksomhet rundt våre ungdommers skolegang. Dette er viktig for å lære seg kompetanse til videre utdanning og jobb. Sosialt er skolen også viktig, med gode muligheter for å få nye venner og bli med på aktiviteter.

ArrowYellow
Hennes ønske om å hjelpe datteren vekk fra rus gjorde at Gunnhild Bakke etablerte det som nå er Landsforbundet mot Stoffmisbruk og, ikke minst, Klokkergårdstiftelsen.
«De unge er her av grunner som ligger i fortid. Nåtiden må brukes målrettet for å gi ungdommene en framtid.»
Otto var på Klokkergård i tre år:

Jeg bestemte meg for å gi det en sjanse

Jeg var kjent hos politiet og de fleste alternativer var prøvd. Det var på den tiden jeg skjønte at det hadde gått for langt.

Av: Otto

For å si noe om hvordan jeg hadde det på Klokkergård, eller Klokk som vi kalte det, er jeg først nødt til å skrive noe om hvorfor jeg kom dit.

I juni 1983 kom jeg til verden. Bærum var stedet. Foreldrene mine var ikke alkoholikere, de hadde begge gode jobber, de hadde masse venner, de engasjerte seg i lokalsamfunnet og de var begge opptatt av å ta seg bra ut for omverdenen. De var tilsynelatende vellykkede mennesker. Men dessverre foregikk det meste på overflaten. Fin bil, fint hus, båt, hytte, se godt ut, ordlegge seg godt og spise pent. Holde en fin fasade. Hva var det de prøvde å skjule, tenkte jeg.

Silje levde et ensomt liv i mørke:
ArrowYellow
Marits opplevelse som mor:
ArrowYellow
Wenche jobber på Klokkergård:
ArrowYellow

Moren min var tilsynelatende kjærlig. Men hun var dessverre ikke det av de riktige og vanlige grunnene. Hun var kjærlig fordi hun selv trengte kjærlighet og trygghet. Fordi hun selv hadde hatt en grusom oppvekst. Jeg var hennes trygghet. Når hun gav meg en klem, var det ikke fordi hun ville gi meg en klem. Det var fordi hun trengte en selv. Jeg måtte hele tiden være var for hvordan moren min hadde det, så jeg kunne tilpasse min oppførsel deretter. Dette har hatt ganske store konsekvenser for meg senere i livet. Jeg kommer tilbake til dette.

Faren min var forretningsmann. Han jobbet mye, og jeg måtte kjempe for oppmerksomheten hans når han var hjemme. Han var autoritær i oppdragelsen sin. Jeg fikk ofte husarrest eller ris på rumpa når jeg hadde gjort noe galt. Jeg fikk sjelden noen forklaring på hvorfor. Noen ganger kunne han være ok å forholde seg til, andre ganger smalt det bare jeg mistet kniven på gulvet.

Klikk her for å lese videre

Jeg ble i liten grad sett da jeg var liten. De gangene jeg ble sett, var når jeg var flink i deres øyne. Når jeg hadde gjort en bra prøve på skolen for eksempel, eller når jeg hadde oppført meg ”pent” i et selskap – som gjorde at de tok seg bra ut. Jeg blir litt redd når jeg skriver dette, for at det skal oppfattes som syting, eller at jeg synes veldig synd på meg selv. Det gjør jeg ikke. Dette er for meg en forklaring på hvorfor ting ble som det ble. Ikke en unnskyldning for ikke å ta ansvar for meg selv.

Jeg har tilgitt begge foreldrene mine. Jeg er veldig glad i dem. Jeg synes faktisk litt synd på dem, for tro meg, de har gått noen runder med seg selv de også. Moren min lever ikke lenger, men faren min har etter hvert blitt en klok mann – han også. De gjorde begge så godt de kunne ut fra deres forutsetninger. De ville meg aldri noe vondt.

Allerede i 3. klasse husker jeg at jeg begynte med avvikende oppførsel. Jeg ser i dag at det var fordi jeg ikke hadde det bra med meg selv. Jeg begynte å gjøre ting for å flykte fra følelsene mine og livet. Jeg hadde sett noen eldre gutter som fikk til å besvime. Dette fascinerte meg. Man pustet fort, så fort man kunne, for så å holde pusten. Dette mens noen klemte på halsen din. Resultatet av dette var at man besvimte. Jeg synes det var tøft, og jeg husker godt at jeg likte følelsen av at det prikket i hele kroppen.

Jeg begynte å røyke og drikke i 4. klasse. Rusmisbruket mitt eskalerte i takt med alderen. Jeg røyket hasj første gang da jeg var 14 år gammel. Jeg likte dette. Kanskje ikke så mye på grunn av selve rusen. Mer fordi jeg var en del av noe. Jeg var en del av en kompisgjeng. Jeg ble akseptert og anerkjent. Alt jeg trengte å gjøre var å røyke hasj. Jeg tagget og stjal i butikker. Jeg var spesielt god på å stjele, pluss at det gav meg et kick. De rundt meg syntes jeg var ”gæren”. Jeg gjorde alt for å bli likt. Og så lenge jeg ble likt var konsekvensene av handlingene mine underordnet.

Da jeg var 16 år gammel hadde jeg prøvd det meste. Jeg var avhengig av piller. Det var den beste flukten jeg visste om. De tok bort all redsel og uro jeg hadde. Jeg brydde meg ikke om noen ting så lenge jeg hadde piller. Foreldrene mine hadde fått nok. Jeg løy mye og hadde stjålet det meste de eide som hadde verdi. Jeg var kjent hos politiet og de fleste alternativer var prøvd. Det var vel på den tiden jeg selv også skjønte at det hadde gått for langt.

En dag kom faren min rolig inn på rommet mitt. Han hadde tatt et valg. Jeg skulle bort. Jeg trengte hjelp. Jeg husker veldig godt den dagen. Han gav meg to valg: 1) Han kjørte meg til avrusning, og 2) han holdt meg fast, ringte politiet og fikk dem til å kjøre meg. Jeg valgte det første. Pappa kjørte meg på utredning ved Sole Utredningssenter i Vestby.

Jeg var to måneder på utredning. “En ressurssterk fyr med rusproblemer”, konkluderte de med. Jeg har alltid hørt det. ”Du har så utrolig mye ressurser, og du er en fin fyr. Hvorfor kaster du bort livet ditt på rus?” Jeg visste ikke svaret på det spørsmålet. På det tidspunktet var jeg villig til å finne ut av det. Jeg skrev under på et frivillig vedtak og bestemte meg for å reise til Klokkergårdenkollektivet på Flisa i Hedmark. Barnevernet hadde fortalt meg litt på forhånd om stedet. Det jeg la mest merke til var at det var åpne dører, og at man kunne komme og gå som man ville. Selv om jeg hadde bestemt meg, var jeg fortsatt rusmisbruker og så snittet mitt til å utnytte de “åpne” dørene.

Jeg ble hentet på Sole Utredningssenter av ansatte på Klokkergårdens avdeling Torpet, som var akuttplasseringen i påvente av å komme på selve kollektivet. Det var to ganske hyggelige mennesker som hentet meg. Vi pratet og hadde en bra tur mot Arneberg. Vi kjørte lenger og lenger inn i skogen. Jeg husker jeg ble stressa av at det var så utrolig langt unna alt. Da vi endelig kom fram var jeg livredd! ”Åpne dører”, sa barnevernet! Det har jo ingen verdens ting å si når det ligger mange mil fra nærmeste bussholdeplass! Sjansen for å bli spist av bjørn, eller tråkket i hjel av en brunstig elg på vei til bussen er jo absolutt til stede. Barnevernet hadde lurt meg!

Likevel, jeg bestemte meg for å gi det en sjanse. Når jeg ser tilbake på det, kunne jeg ikke ha kommet til et bedre sted. Det var så langt unna alt, og det tvang meg til å forholde meg til meg selv. Noe jeg ikke hadde gjort på mange år.

Torpet var preget av nokså strenge rutiner. Opp tidlig om morgenen, så vaske, og deretter arbeidslag. De ansatte der var også strenge. De var veldig strenge, men også veldig hyggelige. De brydde seg oppriktig om meg og de andre ungdommene som bodde der. Sånne ting skinner fort gjennom. Om de ansatte er oppriktige i det de gjør, eller om de er lei og slitne. De fleste av alle ”voksne” som jobbet på Klokkergård, var oppriktige i det de gjorde. Jeg mener… De var på jobb i to uker i strekk. Vi bodde sammen. Stakkars privatliv, sier jeg bare.

Jeg fikk også mange gode venner på Torpet. Venner som skulle følge meg i mange flere år. En del har jeg fortsatt kontakt med. Vi fant på mye sprell mens vi bodde der. Noe uskyldig, og noe ikke fullt så uskyldig.

Jeg husker spesielt en gang vi var i Sverige. Som tidligere nevnt, var jeg fortsatt rusmisbruker og jeg hadde fortsatt mange rare strategier for å oppnå anerkjennelse. Yes… Sverige! Vi hadde vært på dagstur. På veien hadde vi vært innom en antikvitetsbutikk. I den antikvitetsbutikken stjal jeg en lommekniv. Jeg har ingen anelse om hva jeg skulle med den. Jeg stjal fordi jeg skulle tøffe meg for de nye vennene mine. Når vi kom hjem på Torpet, ringte telefonen. Jeg hadde allerede løpt opp og gjemt kniven under madrassen min. Det ble ropt: ”Stooooooorsamling!”. Storsamling var en ekstraordinær samling vi hadde når noe hadde skjedd, eller det var noe som skulle ut og opp på bordet. Jeg var så redd at jeg skalv. Jeg skjønte hva det dreide seg om…

Det ble informert om at de hadde fått en telefon fra antikvitetsbutikken, og at det hadde blitt stjålet en kniv der. Torpet var ofte på tur til Sverige og innom akkurat den antikvitetsbutikken. Det ble helt stille. Ingen sa noe. Etter noen minutter la en av de voksne til, at fyren som hadde stjålet kniven, hadde på seg rød hettegenser. Den eneste som hadde på seg rød hettegenser var meg. En av de verste tingene man kan gjøre på Klokkergård er å ødelegge ryktet til Klokkergårdungdommen i lokalmiljøet. Forståelig, fordi nettverksbyggingen man gjør utover i fasene på kollektivet, er utrolig viktig for utviklingen av sin nye identitet som rusfri. Jeg fikk masse tilbakemeldinger om hvor dårlig og lavmål det var av meg å stjele den kniven. På slutten av samlingen fikk jeg beskjed om at jeg kunne gå ut. Jeg skulle på skjermingstur.

Jeg ble kjørt enda lenger inn i skogen sammen med to av de voksne. Vi hadde hver våres nokså store sekk. Jeg var egentlig lei meg for det jeg hadde gjort. Jeg skjønte det var dumt. Men jeg var for stolt til å innrømme det. Isteden var jeg frekk og tøff. Jeg husker fortsatt noen av kommentarene jeg kom med. Og jeg husker fortsatt hvor håpløs jeg følte meg. Bilen stoppet og vi gikk ut. Jeg fikk beskjed om å gå, og at vi skulle gå så langt de voksne ville at vi skulle gå. Etter hvor alvorlige de så ut, skjønte jeg at det ville bli en lang tur. Etter noen minutter, la jeg meg ned i grøftekanten og nektet å gå. Jeg skreik og grein. Det endte med at en av de voksne tok soveposen min, og kjørte den enda lenger inn i skogen. ”Hvis du skal sove og være varm i natt, er du nødt til å gå til soveposen din.” Jeg måtte bare fortsette å gå. Jeg har aldri i hele mitt liv synes så synd på meg selv. Jeg har aldri savnet moren min, faren min og broren min så mye. Strategiene mine fungerte ikke lenger. Jeg var nødt til å være ærlig. Den tøffe masken ble igjen i den skogen. Jeg tok på meg den flinke masken i stedet. Etter den turen forandret det seg noe inni meg. Jeg vet ikke helt hva det var, men jeg følte meg lettere. Jeg gledet meg til å sette i gang jobben med meg selv.

Når vi var klare for det store kollektivet skulle vi på innkjøringsleir på Breisjøseter. Jeg fikk en kose-elg i avskjedsgave fra Torpet. Igjen var jeg ny og igjen følte jeg meg liten og redd. Jeg hadde lagt om strategien min. Istedenfor å være tøff, prøvde jeg å være så flink som mulig. Det var ikke bevisst for å manipulere. Det var fordi jeg ikke visste hvem jeg var, og ikke visste hva jeg følte om noe som helst. Istedenfor å forholde meg til meg selv, forholdt jeg meg til reaksjonene til de voksne. Akkurat som jeg forholdt meg til moren min. Jeg ville ha de voksne til å like meg. Innerst inne trengte jeg at de likte meg, så jeg kunne like meg selv. Jeg hadde et utrolig lavt selvbilde etter mange år med nederlag.
Vi var på innkjøringsleir i to uker. Jeg syntes det var slitsomt og tungt. Samtidig som det var hyggelig. Jeg husker spesielt godt kveldene. Det var bål i peisen, vi spilte gitar og kort. Det var god stemning, jeg ble sett og jeg følte meg ganske bra. På dagene gikk vi turer. Jeg kunne ikke være med på alle, på grunn av en skade jeg har i beina. Det ble likevel godt tilrettelagt, så jeg kunne være med på en eller annen måte. Jeg hadde godt av det. Jeg likte meg selv bedre når jeg fikk til ting og tøyde grensene mine litt. Jeg fikk god hjelp til dette.

Innkjøringsleiren endte med en fjellmarsj. Denne var for tung for meg. Isteden var jeg på kanotur med to av de voksne. Det var min fjellmarsj. Da vi endelig kom ned på kollektivet etter to uker, ble vi møtt av alle ungdommene som bodde der fra før av. De hadde laget et kjempemåltid. Vi fikk diplomer og taler. Jeg var så usikker og redd at jeg nesten skalv. Jeg lurte på hva som feilte meg. Alle virket så trygge, spesielt de som hadde vært der lenge. Jeg trodde jeg var den eneste som var redd. Jeg følte meg helt naken.

Jeg brukte nesten ett år på å bli trygg på Klokkergård. Det året kom det mange fine ord ut av munnen min. Jeg snappet opp ord og fraser kjapt, og jeg skjønte hva det betydde, men følelsene hang dessverre sjeldent med. Følelsene jeg hadde kjempet med å få bort i mange år, brukte lang tid på å komme tilbake.

Jeg var veldig fornuftig. Provoserende fornuftig. På dagen gikk jeg i arbeidslag. Det var tungt i begynnelsen, men etter hvert husker jeg at jeg likte det. Jeg fikk til ting og tang og det fikk meg til å føle meg bra. Jeg likte godt den litt løse tonen vi hadde. Vi fleipet og spøkte, samtidig som vi snakket alvor. Jeg synes det var ufattelig tungt å stå opp om morgenen noen ganger. Men fordi jeg var så redd for konsekvenser, sto jeg alltid opp. Jeg kjeftet skikkelig på de som ikke sto opp om morgenen på samlinger. Kanskje jeg var misunnelig for at de turte å ligge lenger? Jeg vet ikke helt jeg.

Etter noen måneder i arbeidslag fikk jeg lov til å begynne på intern-skolen Klokkergård har. Her tok jeg hele 10. klasse om igjen på et halvt år. Jeg fikk bra karakterer og jeg likte meg godt. Det vil si, det var fortsatt tungt å være i situasjonen jeg var i, men på tross av omstendighetene trivdes jeg. Jeg ble sett av lærerne der. Jeg fikk mye ros. Jeg fikk meg et løft både faglig og emosjonelt.

Etter ett års tid på Klokkergård, løsnet saker og ting. Jeg hadde hatt en veldig tung periode etter 9 måneder. Jeg hadde pratet og pratet. Praten var blitt en flukt for meg. En måte jeg kunne holde meg unna de vonde følelsene jeg bar på. Jeg tror både ungdom og voksne var lei av alt pratet mitt. Jeg fikk ikke lenger noen oppmerksomhet rundt alt det fornuftige jeg hadde å komme med. Jeg ble veldig selvmedlidende av dette, og jeg ble bitter på de rundt meg. Jeg vet ikke om dette var noen bevisst strategi fra kollektivets side. Uansett ble jeg til slutt så forbanna av å ikke føle meg sett, at JEG kom fram. Jeg dreit i hva de andre synes og tenkte om meg. Jeg snakket ikke for å tilfredsstille noen. Jeg smilte kun når jeg hadde lyst til å smile. Jeg begynte å gjøre ting for meg selv og ikke alle rundt meg – noe jeg gjorde tidligere, som jeg hadde tatt med meg fra jeg var liten og måtte forholde meg til foreldrene mine. Noen ganger føltes det å si hva JEG mente som å hoppe fra 10 meteren. Jeg hadde noen fantasier om at meningene mine ikke var riktige, og at det ofte var for drøyt til å uttrykkes. Men de voksne dreit i meg, så da kunne jeg like gjerne drite i dem, tenkte jeg. Resultatet av dette var at jeg begynte å være meg selv. Og da begynte jeg også å like meg selv. Det beste av alt var at jeg så at andre begynte å like meg bedre også. Folk rundt meg fikk litt mer respekt for meg. Det var godt å vite at det eneste jeg trengte å gjøre, var å forholde meg til meg selv. Hvis alt skulle skjære seg, hadde jeg i alle fall meg selv å falle tilbake på. Jeg var ganske sliten av å forholde meg til alle andre hele tiden. Jeg sleit fortsatt med saker og ting, og dette var en prosess jeg var i en god stund. To skritt fram, ett tilbake og så videre. Men jeg hadde knekt en kode som betydde mye for meg.

Jeg hadde fått meg mange gode venner, som jeg var trygg på. Vi hadde det utrolig morsomt oppi alt alvoret. Guttene hadde en sær form for humor. Sånn det gjerne blir når gutter bor for tett oppå hverandre, over for lang tid. Jeg husker det føltes veldig godt å være en del av en sånn gjeng. Vi var på masse turer. Fjellturer, dykketurer, til og med interrail. Jeg ble spesielt glad i dykkingen. Vi fikk dykkersertifikatet etter at vi hadde bodd på kollektivet ca. ett år. Det har siden vært min største hobby og interesse. Vi kjørte langt for å dra på forskjellige dykkesteder. Spesielt godt likte jeg påsketurene til Runde. Fantastisk dykking, hyggelige folk, masse latter og god mat.

Jeg bodde litt over ett år på kollektivet. Etter det flyttet jeg i familiehjem hos en utrolig fin familie. Jeg gikk på videregående skole i Kongsvinger, jeg tok lappen og jeg jobbet som frilansjournalist for lokalavisen.

Alt i alt er min opplevelse av Klokkergård positiv. Når jeg ser tilbake på livet mitt, er de tre årene jeg hadde på Klokkergård noen av de beste årene jeg har hatt. De forandret meg fullstendig. Jeg lærte meg masse om meg selv og det livet vi alle prøver å leve. Jeg kommer alltid til å være takknemlig for den hjelpen jeg fikk, og for at jeg fikk muligheten til å bli kjent med så mange fine mennesker.

Årene etter Klokkergård har vært preget av både oppturer og nedturer. Først noen skikkelige nedturer, mens de siste årene har vært preget av noen skikkelige oppturer. Jeg lever livet på livets vilkår. Jeg flykter ikke lenger. Jeg er faktisk ganske glad i å være menneske. Jeg har en nydelig datter. Jeg har en fantastisk kjæreste og jeg har mange gode venner. Jeg jobber med hobbyen min – dykking. I tillegg er jeg i ferd med å utdanne meg til å bli vernepleier på høgskolen. Jeg har lyst til å kunne formidle mine erfaringer videre til andre som trenger det.